søndag, oktober 22, 2006

Kan historien vedtas med lov?

Jeg vet ikke hva det kommer av, men jeg faller lett for det politisk ukorrekte, som alt fra å angripe barnehaveutbygging i grøntområder til å støtte tanken om alle i en skatteklasse (hvorfor skal de som bor sammen med noen få lavere skatt en de som bor alene - bare fordi det er billigere å bo sammen enn å ha hvert sitt bo?). Akkurat i dag var det imidlertid en mer seriøs sak som fanget mitt blikk over en halvliter mens jeg ventet på en gammel sjef (...øh, tidligere - hun er ikke gammel).

I Norge råder en stilltiende felles aksept om at det er greit å gå inn for forbud, bare forbudet fremmer den gode tanke og vilje og ønske om et bedre samfunn. Derfor ser vi alt for ofte at politikere koker i hop forslag om forbud "for å sende et signal". Et godt eksempel er tanken om forbud mot kjøp av sex. Ingen jeg har snakket med som støtter dette, tror at det faktisk vil stanse kjøp av sex, men det er viktig "for å sende et signal". Selv langt inn i Høyre finner man på sånt. Makan til tøvete symbolpolitikk.


På andre områder rører forslag til nye lover inn på helt grunleggende og prinsippielle sider ved samfunnet. Et lite steg, en liten paragraf, et lite forbud virker kanskje ikke som så vesentlig for prinsippet, men kan ha betydning "for å sende et signal". Et slikt eksempel er ytringfriheten. I Norge er den bare "litt" innskrenket, og det er for å beskytte noen. Men det er en begynnelse.

I Frankrike har nasjonalforsamlingen vedtatt en lov som sier at det er forbudt å benekte at tyrkerne utførte folkemord på armenere under og etter første verdenskrig. Mitt anliggende er ikke å benenkte dette. Anslagsvis 1 million armenere ble rått og brutalt tatt av dage fra 1915 og utover. Det skjedde med daværende tyrkiske myndigheters viten, vilje og bistand.

Likevel, er det noen vei å gå å forby noen å benekte at dette er et folkemord? Dagbladet har idag en strålende kronikk som beskriver det absurde i Europas politiske korrekthet. Kan et land vedta historisk korrekthet gjennom lover og forbud? Nytter det å tro at revisjonister og andre vil slutte å eksistere, eller tenke sine tanker, bare vi vedtar lovforbud mot dem?

Svaret er åpenbart nei - det vil alltid stilles spørsmål ved historiske hendelser. Den beste måten vi kan hindre historieforfalskning og underkjennelse av grove brudd på menneskeretten er å møte med dokumentasjon og gjennomført argumentasjon. Ikke lovforbud.

"Jeg er grunnleggende uenig med deg. Men til min død vil jeg forsvare din rett til å si det"
Jeg husker ikke hvem som sa dette (pinlig, jeg vet det). Likevel, dette må også gjelde for historien.

2 kommentarer:

whistoslo sa...

Konge-blogg!
Litt ironisk at sitatet ditt er hentet fra Voltaire, han var jo ikke akkurat kongevennlig...

Kongen på Haugen sa...

Mjo, men så er jo jeg selv republikaner....