torsdag, februar 21, 2008

Ekteskapet, en pakt for reproduksjon?

"Bare mann og kvinne kan unnfange barn…… ….Dét må være regjeringens utgangspunkt for å definere ekteskapet."

Dette skriver Maria Elizabeth Fongen, leder for familiesenteret til Oslo Katolske bispedømme, i dagens morgenavis.

I debatten om ny ekteskapslov blir debatten stadig hetere, og muligens lar noen prinsippene løpe av med seg – for hva innebærer det egentlig dersom det eneste formålet med ekteskapet er å skape barn.

For det første røsker det bort det jeg oppfatter er utgangspunkt for ekteskapet: Livslang kjærlighet og troskap mellom to som elsker hverandre. Men ut i fra Fongens definisjon er livslang kjærlighet og troskap ikke utgangspunkt for ekteskapet – grunnlaget er det å få barn sammen.

Hva åpner en slik holdning for? Først å fremst tilsier holdningen at heterofile ektepar som ikke får barn sammen, ikke har et fullverdig ekteskap. Holdningen sperrer for ekteskap mellom to av samme kjønn (naturligvis, det er trolig kjernen i hennes argumentasjon – ikke barna).

Det blir også et spørsmål om ekteskap som ikke er basert på kjærlighet (i verste fall tvang), men på premissen om barn, er fullt ut akseptable. Eventuelt hvor lite kjærlighet, eller hvor mye ufrivillighet som kan aksepteres for å sikre en pakt for reproduksjon?

For meg blir motstanden mot livslang kjærlighet og troskap mer og mer uforståelig.

1 kommentar:

Trips & Tics sa...

Fra gammelt av var det vel greiest med ekteskap for å sikre formuen og sørge for at unger ikke ble bastarder, men slik samfunnet er nå er ekteskapet ikke noe annet enn en juridisk bekreftelse på at to mennesker, i utgangspunktet i hvertfall, elsker hverandre og sikrer at når den ene dør, så kan den andre slippe å måtte bo på gata.

Rasjonelt synes jeg det er ganske tullete å gifte seg, men det er likevel romantisk nok til at jeg har tro på at det løftet man gir betyr noe mer enn bare juridisk sikring. Jeg mener også at man har en tabbekvote når det gjelder ekteskap (snakker utfra glasshus her...) Et feilsteg kan man tåle, men man bør vel reflektere litt over sin egen vurderingsevne når man sier "ja" for tredje eller fjerde gang? Jeg har snart tenkt å si "ja" for andre gang, og det kommer ikke til å bli en tredje, DET er jeg grisesikker på! :o)