Hobsyssel

For første gang skulle mannen min være med på hytta, og da snakker vi hytta i skogen. Etter 2 år innser jeg at vårt forhold er så seriøst at han også må se denne siden av livet mitt.

Det er tøft. Det handler om ærlighet. Det handler om furu - både ute og inne. Det handler om doer med biostrø i. Men det må gjøres. Ærlighet er tross alt det viktigste i et forhold.

Jeg henter ham på Gardermoen fredag kveld, klokken er 19:00 og det er mørkt allerede. Vi kjører østover. Min mann er redd for å falle utenfor. Han vet jo at jorden er flat, og at øst for Paris faller man utenfor. Nå er vi allerede så langt øst at vi nærmer oss grensen til Hedmark. Vi er på en øde veistrekning i Nes.

Vi kjører videre. Det kommenteres at menneskene som bor her må være fete så tett med gatekjøkken som det er på veistrekningen. Vi passerer Skarnes uten at informasjon om at dete er Øystein Sundes hjemsted avstedkommer særlig entusiasme.

Like etter Skarnes kommer vi til Lekeland med Statoilstasjonen. I bilen snakkes det om hvor miljøvennlig beboerne kan være: Alle gatekjøkkene gir jo enorme mengder frityrolje som kan brukes til biodrivstoff til bilene.

Det blir enda mørkere, og færre hus. Vi passerer ytterligere en kommunegrense på vei østover. Vi kommer på høyden ved Øyset, der veien til Odals Værk går av. Plutselig ser vi lysene foran oss. "Jøss har vi kommet til Hobsyssel!" bryter han ut ved siden av meg.

"Nei, det er Kongsvinger" sier jeg spakt. Tankene kretser rundt fremtidige kommentarer om Roverud, Lundersæter og ikke minst Svullrya.....